Familien Amlie har forberedt seg på å reise ut i misjon lenge. Vi var med på forbønnsgudstjenesten i Grefsen kirke.
Allerede for mange år siden begynte tankene om å være misjonær å utkrystalisere seg for den unge familien. For Ingrid (30) startet det allerede som deltager på bibelskolen Helli.da. i Storsalen på totusentallet. Gjennom teamtjenesten og mulighetene det gav ble det etablert en sterk motivasjon for å lede mennesker til Jesus. I Norge og andre steder i verden. Einar (31) stemmer i og deler opplevelsen av at trangen til å dele troen har vokst frem over tid. Etter en DTS (disippel treningsskole i Ungdom i Oppdrag) i India og ett år i Kamerun for NMS var det egentlig ingen vei tilbake. Det ble et spørsmål om når og hvordan de kunne reise ut som misjonærer.
Vi møter den unge familien på kontoret i Grefsen kirke før forbønnsgudstjenesten som er det siste leddet i en lang kjede av hendelser de siste årene. Nå har de vært i Frankrike på språkstudier i flere måneder. Før det var de på Gå Ut senteret i Trondheim på misjonærlinja der. Barna, Rebekka (2) og Johan Nikolai (3) er utålmodige. Alle flyttingene de siste månedene har utfordret tålmodigheten. Før hver nedpakking og etappe på veien har spørsmålet vært: Skal vi til Afrika nå? Men endelig om tre dager går reisen til Dakar. Først blir det mange sterke følelser og mange klemmer som de skal gjennom. Grefsen Kirke er Amlies kirke. Her har de jobbet som trosopplærere, her er begge barna døpt, her giftet de seg og her har Einar vokst opp. Kirken er full av venner, kjente, kolleger og familie. Og representanter for Normisjon og menighetens misjonsutvalg.
Etterhvert som kirken fylles opp presser også følelsene på. Vemodet ved å reise ut er blandet med savnet som de vet vil komme etter søsken, foreldre og alle hjemme. Vi snakker om offer og om å legge noe av sitt eget til side, for å leve for noe større enn seg selv. Og så er det annerledes nå enn før, selv om de er i misjon for livet, er de på kontrakt med Normisjon bare for fire år. Returen er åpen og ikke langt frem. Det gjør det litt lettere, samtidig er de begge to tydelige på at misjonærer er de hele tiden, det har de vært i mange år, og det skal de være i årene fremover. Misjon handler ikke om hvor du er, men hva du gjør i møte med menneskene rundt deg, der du er. Og selv om endringene de nå gjør kan se store ut, gjør vi alle store endringer i livet når familie skal etableres, barn vokser til, hus og bil skal kjøpes. Ingrid er tydelig på at selv om valgene ser store ut, er det ikke vanskelig. Tvert imot oppleves det som enklere. Når valgene har modnet seg frem over tid, og er delt av ektefellen blir det egentlig vanskeligere å bli igjen hjemme, enn å reise ut. Der de fleste i etableringsfasen forplikter seg på store lån og bankens planer har de kanskje ikke tatt større valg enn andre, bare annerledes.
Barna er høyt og lavt. Under gudstjenesten løper de fritt sammen med venner, kusiner og fettere. Det er mange fang og sitte på og veldig spennende rundt alterringen og i rekkverket opp kor-trappa. Barna gleder seg til å reise, men akkurat nå er nok all oppmerksomheten nesten for mye av det gode, men under for- bønnen, da er de der, sammen med mamma og pappa knelende foran alteret, mens forbederne legger hendene på de og ber, om at Gud må møte de når de kommer frem, og at de må få være med på litt av det som Han allerede gjør der.
Etter forbønnsgudstjenesten er det kaker, kaffe og hilsner. Einar og Ingrid forteller om hvordan de skal bo, og hva som skal fylle dagene det første året. Det starter med mer språkstudier og relasjonsbygging. De skal være med å bygge kirke i blant unådde folkegrupper i Senegal og dette første året skal de bo med Karen Ekern, en erfaren misjonær og Kristin, en ettåring som skal passe barna.
Hvorfor valgte dere å reise ut med Normisjon? «Litt tilfeldig, god match med Internasjonal avdeling og fokuset på unådde folkeslag, og opplevelsen av å gå i ferdiglagte gjerninger. Vi tror at Gud allerede gjør noe, og for- bereder mennesker og oss på å møtes. Vi må bare se etter Guds fredspersoner, sier Ingrid. Einar, nikker og sier vi gleder oss til å leve avhengig av Gud. Vi kan være misjonærer i Norge, men det er vanskelig å være avhengig av han i norsk kultur.»
For Grefsen menighet er dette første gang de er så tett på en familie som reiser ut i misjon, og det blir spennende å se hvordan dette kan påvirke menighetsfellesskapet her, sier Sigmund, sognepresten. Han har viet paret, og døpt begge barna, så det ble en sterk dag med mange følelser for flere.
Følg familiens blogg her: amlieadventures.blogspot.no
