– Ungdom er så enkle og fine å forholde seg til, sier Pål Atle Normann. De er ekte!! Ektheten og ærligheten de utstråler gjør det lett å være seg selv når man er sammen med dem.
Pål Atle Normann bor på Frogner i Lillestrøm kommune, sammen med sin kone, Vibeke og døtrene Emma Oline (10) og Nora Elise (7). De er aktive i Norkirken Skedsmo, som holder til på bedehuset Emmaus. Han har nylig begynt i ny jobb som innsamlingsrådgiver i Normisjon. Vi møter han på kontoret i Oslo.
– Det er veldig fint å være her, sier han med et stort smil. Det er godt å være «tilbake». Han refererer til tida han jobbet på andre siden av gårdsplassen i Acta Region Øst. Han blir drømmende i blikket når han snakker om tida der.
– Jeg trives aller best når jeg får jobbe med grasrota. Den siste tida i region Øst fikk jeg ha fokus på oppfølging og utvikling av enkelte ungdomslag og -ledere. Jeg hadde til enhver tid mellom sju og ni navn på blokka som jeg var i samtale med. Når noen ikke trengte meg så mye lenger, fylte jeg på med nye. Dette var en inspirerende og god måte å være tett på det som skjedde i regionen.
– Leirarbeid var også fantastisk å holde på med. Fossheim har betydd veldig mye for meg. I tillegg til dette var det et utrolig fint kollegafellesskap i Region Øst.
Liker fleksibiliteten
Nå er oppgavene veldig annerledes. En av arbeidsoppgaven er å jobbe opp mot Normisjons skoler i hele landet. I løpet av et år har 8 – 9 skoler, Folkehøyskoler og Videregående, innsamlingsprosjekter til inntekt for Normisjon. Dette kommer i tillegg til de skolene som samler inn til Acta-konseptet «Kompis».
– Jeg liker godt at jobben er fleksibel og at jeg får utvikle stillingen litt sjøl, sier Pål Atle. Ut fra min erfaring og interesser får jeg, blant annet jobbe litt med events og arrangementer, slik som den store Medarbeiderkonferansen i Stavanger som fant sted nå i februar.
Var brennende engasjert
Når vi går den capskledde innsamlingsrådgiveren litt mer inn på klingen, er vi raskt tilbake i Region Øst.
– Det var et sted som betydde mye for den jeg er i dag. Der fikk jeg utvikle meg og ble formet. I ettertid tenker jeg at Trond Pladsen og Ann Kristin Tosterud var vågale da de ansatte meg, men det betydde enormt mye for meg å bli vist tillit og sluppet løs på ungdommen. Jeg maste fælt, så de måtte vel til slutt bare gi meg en sjanse, ler han.
Det var i 2001 han ble ansatt, da hadde han vært en kristen bare et drøyt år, – men var brennende engasjert, som han sier.
– Jeg ville ikke noe annet enn å gi videre det jeg sjøl hadde fått del i! Men hvordan, – det hadde jeg ingen erfaring med. Jeg hadde knapt nok holdt en andakt. Trond og Anki gav meg et forbilde; slik de våget å ta meg inn, fullstendig «uslipt» og gi meg tillit under god veiledning, slik har jeg også «gamblet» med å rekruttere ungdomsledere i min tid. Det går som regel bra! Jeg er opptatt av å se etter ekthet og engasjement hos ungdommer. Historien som former et menneske består av mange detaljer. Disse er viktig å ta i betraktning når man ser etter nye ledere for å lykkes i å skape mangfold og utvikling i et ungdomsarbeid.
Vi skal være gode forbilder for de unge, men ikke glansbilder! De skal møte levende mennesker, oppriktighet og ekte engasjement.
– Jeg ville ikke noe annet enn å gi videre det jeg sjøl hadde fått del i! Men hvordan, – det hadde jeg ingen erfaring med.
Arven fra tidligere generasjoner
Pål Atle kommer fra en misjonsfamilie, der Santalmisjonen og Indremisjonen sto sentralt gjennom flere generasjoner.
– Jeg husker godt at mormor brukte noen bibelkort, det var en slags quiz, tror jeg. Og hun var veldig god til å fortelle. Jeg har fått mye av Gud i livet mitt fra mormor og morfar. Der erfarte jeg hverdagskristendom og jeg var veldig mye der før jeg begynte på skolen. Jeg var også heldig som hadde en mamma og en pappa som sendte meg mye på leir. I tenårene skjedde det en forandring, forteller Pål Atle. Påskeleir i 1994 var siste gang han var på leir på mange år. Han var ikke med i noen kristen aktivitet; det interesserte ham overhodet ikke. Årene som fulgte bar preg av mange dårlige valg og ulike miljøer. Han husker at spesielt moren var veldig oppgitt over en del av valgene han tok. Men hele tiden var det noe som lå der, en visshet om at han hadde en han kunne henvende seg til med livet sitt.
– Jeg gjorde mye dumt og drev med mye tull, stjeling og greier. Men så kom det til et punkt… Jeg levde litt i to verdener og hadde begynt å myse litt mot Emmaus og ungdomsarbeidet der igjen.
Samtalte hele natta
– Det var ei natt. Jeg hadde noen uker tidligere vært på 2000+-konsert i Oslo Spektrum; der var det også mange fra ungdomskoret «Shalom» på Emmaus. Den aktuelle natta hadde jeg det veldig tungt. Jeg var ikke fornøyd med eget liv og det jeg holdt på med. Jeg bøyde kne på rommet mitt, ba til Gud og gråt. I et hus på boligfeltet hvor jeg vokste opp, bodde Rune, Kristian og Lars i et bofellesskap, tre unge kristne ledere fra Emmaus. Ved halv to-tida om natta gikk jeg til dem og ringte på. Mens jeg snakket med Kristian og Rune begynte en prosess hos meg. Vi holdt på fram til morgenen.
Etter det begynte Pål Atle å prioritere ungdomsarbeidet på Emmaus mer.
– Jeg forlot ikke miljøet mitt med kompisene fra barndom og ungdomstida, men nå var jeg mer med i ungdomskoret «Shalom» og de andre aktivitetene som kretset rundt dette. Jeg gikk i elektrikerlære og ble kjent med Vibeke, som var med i miljøet, og fikk snart følelser for henne…
Norkirken Skedsmo
Nå er Norkirken Skedsmo familien Normanns kirke.
– Det er vårt andre hjem, sier Pål Atle, tidvis vårt første… Jentene har vært maskoter i ungdomsarbeidet siden Emma var en uke gammel. Barneopplegget er kjempebra og nå i høst startet de opp «B-tween». Sist gang var det 40 barn der; de aller fleste har ingen tilknytning til Norkirken ellers. Dette er også Emma en del av!
Selv om Pål Atle ikke har noen formelle verv, er han mye med i blant annet ungdomsarbeidet.
– Ungdom er så enkle og fine å forholde seg til, gjentar han. De er ekte!! Det kan godt hende de prøver å være noen andre, men til syvende og sist er de ikke særlig gode på å skjule hvem de er. Når jeg er sammen med dem, er det også lett for meg å være hel.
Alle bør, fra tid til annen, henge litt med ungdommer i den lokale foreningen/menigheten.
