Hvor mye kan du om samarbeidslandene til Normisjon? Vet du hvilke de er? Eller hva Normisjon har jobbet med der? Vi har ønsket å gjøre et dypdykk i Normisjonshistorien i de ulike landene og hvordan arbeidet har vært. Over tid framover vil vi publisere ett og ett av våre samarbeidsland, og neste ut er Mali/Senegal!
Mali og Senegal ligger i Vest-Afrika og har en lang felles historie. Begge er tidligere franske kolonier. I 1959 ble de slått sammen i Føderasjonen Mali, men etter frigjøringen i 1960 gikk det bare noen måneder før de delte seg. Både med denne historien, og Normisjons historie i disse to landene, er det naturlig å slå Mali og Senegal sammen for vår del i denne teksten.
Den svært fargerike, gjestfrie og familieorienterte befolkningen i Mali bor i landområder som ligger på grensen mellom ørken og savanne. Dette gjør området utsatt for tørke. Politisk ustabilitet, stor utbredelse av analfabetisme og høy arbeidsledighet legger en demper på levekårene.
De første pionermisjonærene, Aud og Jon Bovim, reiste til Mali i 1981 for den norske Santalmisjon. Et år senere ble de flere i det Anne Helene Westborg, Hilde og Alf Halvorsen kom ut. Santalmisjonen hadde 100 års erfaring fra misjonsarbeid i India, Bangladesh, Bhutan, Nepal og Ecuador, men dette var første steg til Afrika. De var svært langt unna der andre norske organisasjoner var, både geografisk og kulturelt. De første årene brukte de til å bli kjent med folk, språk og kultur, og å pleie kontakten med andre misjonærer som var i Vest-Mali. På misjonskonferansen høsten 1983 ble det bestemt at de skulle legge seg på en forsiktig linje med tanke på kirkebygg og presteutdanning. Området Bafoulabe fylke ble valgt, 400 km fra hovedstaden Bamako. Der bodde det mange fra målgruppa kasonkéfolket. Dette er i dag et folkeslag på en snau million mennesker som hovedsakelig bor i Mali og Senegal. Målet med misjonsarbeidet i Mali var å grunnlegge og bygge menigheter som var selvstendige, både åndelig og administrativt.
Det gikk 4 ½ år fra start til første dåp. Etter 11 år var kirken Église Èvangélique Lutherienne a L`Ouest du Mali (EELM) etablert rett under 100 døpte medlemmer i kirken. Dette var en tidlig fødsel, men det var viktig at identiteten til de nye kristne ble knyttet til kirken og ikke misjonsstasjonen. Etter tre år var medlemmene firedoblet, med konsentrasjon i områdene Bafoulabe, Oussoubidiagna og Bamako. Selv om kirken var nøye med dåpsopplæring, har man sett at noen trakk seg, enten som passive eller tilbake til islam. Det kunne komme av feil motiv for dåp, manglende oppfølging eller for stort press fra familien eller landsbyen. Så snart det var mulig, lot misjonærene nasjonale ledere ta ansvar for dåpshandlingene.
Landstyret vedtok i 1992 å utvide arbeidet til fulanerne. Kasonkéne regner seg i slekt med dem, men både språk, kultur og islamsk identitet er veldig ulikt. Etter vel 10 år ble konklusjonen at ulikhetene, i tillegg til manglende misjonærrekruttering og økonomi, gjorde det krevende å fortsette. Kirken har fortsatt engasjement for fulanerene selv om det kun dreier seg om en håndfull døpte.
Arbeidet ble i 2000 utvidet til malinkéfolket. Dette er en nært beslektet folkegruppe til kasonké, både språklig og kulturelt, som bor i store deler av Vest-Afrika. Kita-Malinké, som er den dialekten Det nye testamentet blir oversatt til, teller 488 000 personer. Mange var åpne for evangeliet og det var da naturlig at også malinkéere ble valgt inn i EELM-styret. Det har til tider skapt motsetninger, men mest kan man si det har vært til velsignelse for begge parter. Bamako ble også en satsning fra 2000-tallet og førte til sterke menigheter i flere bydeler. I Bamako, Bafoulabe, Oussoubidiagna og det fjerde området Tambaga var det i 2017 rundt 1000 aktive medlemmer i 22 kristne felleskap og 12 menigheter. Normisjon har underveis også bidratt til bygging av kirkebygg. Det er nå tre kirkebygg på landsbygda og tre i Bamako, i tillegg til et undervisningsbygg i Goundara (i nærheten av Oussoubidiagna) som begge blir brukt til gudstjenester. Noen steder har Normisjon bygget undervisningsbygg eller kontorbygg til bibeloversettelse på kirketomtene.
Fordi kirken i Mali er ung er det mye fokus på disippelskap, ledelse og teologi. Det har til tider vært krevende å finne gode ledere som kan vise og utvikle åndelig lederskap og ha tillit i menigheten, særlig i en kultur med aksept for korrupsjon. Opplæring av ledere kom i gang med et opplegg med bibelkunnskap, kristen livsstil og lederskap som ble kalt Teologisk desentralisert opplæring. En bibelskole basert på dette opplegget ble startet i 1997, og til sammen har 58 studenter gått der. I 2003 ble den første pastoren med utdanning fra denne skolen, Karim Fofana, innsatt i menigheten i Bafoulabe. Bibelskolen underviser studentene i samlinger/bolker og har praktisk trening som en del av utdannelsen. Fra januar til april har de undervisning ved skolen med etterfølgende praksis hjemmefra fra mai til desember. Utdannelsen går over tre år. Bibelskolen utdanner også radio-medarbeidere og har et eget radiostudio som sender kristne programmer gjennom 14 sekulære radiostasjoner. Disse dekker et stort område og sender program både på fulani, kasonké og malinke.
Normisjon har et omfattende oversettelsesprosjekt for å få Bibelen på kasonké og malinké. På kasonké er Det nye testamentet ferdig og Det gamle testamentet jobbes med å fullføre. For malinké startet arbeidet med å oversette Det nye testamentet i 2012. Bibeloversettelse er et langt utholdenhetsarbeid, men vi har tro på at det er et arbeid som kan få store ringvirkninger blant disse to folkegruppene. Arbeidet med bibeloversettelse gir også gode muligheter for lese- og skriveopplæring, og det er aktivt jobbet med et alfabetiseringsprogram. Dette hjelper folk til å bevare språk, tradisjon og kultur for fremtiden. I 2016 fikk Normisjons direktør Therese Glendrange diplom av ministeren for den innsatsen Normisjon har gjort for å gjøre malinké til skriftspråk.
Misjonærene så også behovet for diakonalt arbeid. Tidlig på 80-tallet etablerte Santalmisjonen og Pastor Strømmes Minnestiftelse et samarbeid om et utviklingsprogram innenfor leseopplæring, helse og jordbruk i Bafoulabe. Etter hvert trakk vi oss ut av dette samarbeidet og Strømmestiftelsen fullførte det. Da startet Normisjon opp sitt eget landsbyutviklingsprogram i Goundara hvor man satset på alfabetisering, helse og veibygging. Normisjon sitt gode rykte for solid humanitær innsats åpnet senere dørene for et landsbyutviklingsprogram blant malinkéer i Kita-området med fokus på alfabetisering og helse. I Bamako var tiltakene rettet mot å bedre kvinners situasjon. Et annet prosjekt er “Helsehagen” i Oussoubidiagna, som hadde fokus på sammenhengen mellom dyrking og helse, samt alfabetisering og veibygging. Hvor mye kompetansen er hevet vil vise seg på sikt, men de første årene har landsbyene som fikk veiutbygging vist stort ansvar for årlig vedlikehold og arbeid med kasonké-språket har ført til at mange skoler i Kayes-regionen driver leseopplæring på eget morsmål.
I mars 2012 ble misjonærene kalt hjem på grunn av politisk konflikt i Nord-Mali. Dette førte til at man lette etter et sted nær grensen i nabolandet Senegal som misjonærene kunne ha som base for videre arbeid i Mali. I en by øst i Senegal, der Normisjon leide et gjestehus, møtte misjonærene malinkéere som lett kunne lese nytestamentet på kasonké. Det åpnet muligheter for 50 000 nye lesere av nytestamentet og tanken om å utvide arbeidet til beslektede grupper i Senegal vokste frem. Byen har vært et naturlig utgangspunkt og det har tidligere vært lite misjonsaktivitet inn mot malinkégruppen øst i Senegal.
I 2014 startet Normisjon opp sitt arbeid her med et pionerarbeid hvor målet er å plante bærekraftige menigheter. Flere familier har vært utsendinger i Mali og nå er det tre familier som er der, hvorav den ene familien er utsendt av UiO. Utsendingene bruker mye av sin tid på relasjonsbygging. De snakker med naboene og deler tradisjoner, kultur og troen sin med hverandre. De har også skapt noen sosiale treffpunkt og drevet med fotballtrening og aerobic. Sammen med en gruppe kvinner har to utsendinger bibelstudier, hvor de lytter til lydfiler av bibelen på malinké sammen.
Dette området i Senegal er fattig og derfor jobber vi også med noen diakonale tiltak innimellom, som for eksempel et brønnprosjekt, for å gi kvinner vann til dyrking av grønnsaker.
Framover nå jobbes det videre med Agenda1 i Mali. Dette 2-årige opplegget er de nå ferdig med en runde av, og vil fortsette med nye deltakere. Det er et spennende arbeid som virker til å gi god utvikling og frukt. I Senegal jobbes det nå med en strategiprosess for å vurdere hvilke oppgaver som kan ligge fremover, blant annet innenfor diakoni.
De som er interesserte i å få mer info om Mali kan følge Therese Glendrange sin facebookgruppe: «Bønne- og informasjonsgruppe om Mali». For de som er interesserte i å få mer info om Senegal kan følge deres facebookgruppe (som en må bli invitert inn i) «Bønnenettverk for pionerarbeidet i Senegal» og/eller bli med på månedlige digitale samlinger der en får møte utsendingene i deres misjonshverdag (Torgeir Frøvik Frøsøye organiserer samlingene sammen med teamet).
Kilder: boken “Misjon i bevegelse”, www.normisjon.no og Internasjonal avdeling. Hvis du ønsker å lese mer om historien i Mali og Senegal, og Normisjons arbeid anbefaler vi boken og Normisjons nettsider.
