«Jeg trodde det var meg som skulle redde deg. Skamfull ser jeg ned – det var du som led.»
Til ettertanke ved Vegard Tennebø, Felleskapsutvikler i Normisjon.
Kan vi be for Jesus? Ordene er en av mine sønners. En kveld satt jeg på sengekanten hans og snakket om en i storfamilien som ikke var helt frisk. Tydelig bekymret og lei seg, spurte han: Kan vi be for Jesus? Jeg trakk på smilebåndet, og svarte at selvfølgelig kan vi gjøre det. For jeg skjønte jo hva han mente og enn så lenge tåler jeg godt at min fireåring ikke har kontroll på alle preposisjonene i språket. Vi ba – til Jesus – for den syke, og så falt han til ro.
Det er stor forskjell på ordene «til» og «for». Å blande disse to gjør mottaker om til giver og giver til mottaker. Retning og rekkefølge forandres helt. Det tror jeg vi skal minne hverandre på i ny og ne, vi som har tjeneste i Normisjon og Acta, uavhengig av om tjenesten er ulønnet eller lønnet. For vi er Guds barn, ikke på grunn av noe vi har gjort for Jesus, men ene og alene fordi Han har gjort noe for oss.
Mye av kristen tjeneste og liv kan fort hentes fra et ønske om og behov for å selv være viktig, eller fra en tanke om at Gud på en eller annen måte trenger at JEG gjør en hel masse. Men Gud trenger ikke deg eller din tjeneste. Og du trenger ikke din tjeneste for å bevise noe ovenfor Gud. Den som prøver å hente verdi og status fra tjenesten, vil alltid måtte se til egeninnsatsen for bekreftelse. Men venner; Vi må se på nåden!
Bjørn Eidsvåg, selv om han nå er aktuell med en ny og dels merkelig teologi, sa det godt i sangen «Til alle tider»: «Jeg trodde det var meg som skulle redde deg. Skamfull ser jeg ned – det var du som led.»
Så vi ber ikke for Jesus – vi ber til Jesus, han som har gjort og gjør alt godt for oss.
