Kristin og Erik Bøhler er kommet hjem til Norge etter 17 års tjeneste for de fattige i Nepal. De har vært med å utvide og ruste opp Okhaldhunga sykehus og gjøre helsetilbudet for landsbyfolkningen vesentlig bedre.
– Hva har gjort mest inntrykk på dere gjennom disse årene?
– Å leve sammen med fattige og se noens vei til et liv der de har nok, uten at deres fysiske rikdom har økt. En fattigdom preget av angst og dårlige relasjoner suger kraften ut av sjel og ryggmarg. Noen ganger har jeg sett folk bli fri fra angsten og er blitt forvandlet i møte med troen og fellesskapet.
– Er det et minne dere kommer til å huske ekstra godt som dere vil dele med oss?
– Kanskje var det å se hva det gjorde med de jordløse å få jord og hus etter jordskjelvet. Et skred av drømmer og initiativ som ga dem roller i samfunnet, bedre liv og økt selvrespekt. «Jordskjelvet var en velsignelse, vi ble sett!», sa de.
Har lært gjestfrihet
– Hvis man tenker på før og etter dette oppholdet, hvordan har det påvirket livet deres og er det noen ting som vil være helt annerledes nå enn før dere dro ut?
– Først så har nepalerne lært oss gjestfrihet. Hvor mye det betyr når vi er fremmede å bli tatt inn i deres hjem og familier. Jeg har lært at Gud er å finne i nøden og er tett ved den fattiges side og at det er nettopp der vi selv kan bli mer menneskelige. Slik som den rike mannen må jeg bli kjent med Lasarus i tide!
– Er Gud lik i Norge som i Nepal?
– Gud er jo lik, men har forskjellige budskap. Han reiser opp den fattige i Nepal, i Norge snakker han kanskje til et hovmod; til de som har nok mat, ro og trygghet, men ikke ga den fattige og hjelpeløse en håndsrekning, se Esekiel 16,49. Målet er det samme for oss, å bli Guds barn og gjøre hans vilje.
– Hva kan vi lære av nepalerne og av den nepalske kirka?
– En ung og nyforelsket kirke hjelper oss å se Jesus med friske øyne. Flere er involvert i lederskapet. Det er aldri den samme som preker og som leder under samme gudstjenesten. Felleskapet i lovprisning har en stor plass. Menighetslemmer og ledelse ser nød og bringer Gudskreftene inn i situasjonen ved bønn og praktisk hjelp.
Aldri alene med misjonsfolket i ryggen
– Hvordan har dere merket å ha misjonsfolket i ryggen?
– Det har vært helt avgjørende for oss! Først kjente vi oss alene, men etter hvert som vi delte, fikk vi masse respons og mange som ville være med å løfte. Det er jo et under at bare gaver fra åpne hender og hjerter har finansiert et nytt sykehus! Det gjør inntrykk på myndighetene i Nepal når de får vite at det ikke er NORAD, men rett og slett enkeltmennesker i Norge som har delt. Forbønn har latt oss få se hvordan vi har kunnet følge etter Guds planer, som var større enn våre.
– Har dere noen råd/ livsvisdom til andre som går og tenker på om de ønsker å bli misjonærer et sted?
– Lev enkelt, ikke ta opp for mye lån. Da er du fri til å reise. På hvilken måte kan ditt fag tjene folket? Hvem er det Gud har på sitt hjerte, hvem er det andre ikke ser? Hvilken nød kan du gå inn i å la barmhjertighet og evangeliet møtes? I Guds store forløsningsplan, hvor er din plass? For å finne veien er det klokt å snakke med noen i Normisjon som kjenner livet ute.
MARGRETHE KOLLERUD OVERSKOTT mko@normisjon.no
