Hvor mye kan du om samarbeidslandene til Normisjon? Vet du hvilke de er? Eller hva Normisjon har jobbet med der? Vi har ønsket å gjøre et dypdykk i Normisjonshistorien i de ulike landene og hvordan arbeidet har vært. Over tid framover vil vi publisere ett og ett av våre samarbeidsland, og neste ut er Ecuador!
Den søramerikanske republikken er folkerik og mektig på kultur, men blant verdens fattigste økonomisk. Ecuador regnes som et kristent land, overveiende katolsk, men med sterke innslag av tro på magi og tradisjoner fra andinske religiøsiteter. Den evangeliske kirken har vokst frem som et motsvar til denne religionsblandingen og utgjør nå rundt 10 prosent av befolkningen.
Som den første lutherske misjonsorganisasjon i Nord-Europa gjorde Santalmisjonens generalforsamling i 1966 det historiske vedtaket å starte misjonsarbeid i Sør-Amerika. Det hadde kommet en innbydelse fra World Mission Prayer League (WMPL) om å starte opp i Ecuador, hvor de hadde drevet arbeid i landet siden 1950-tallet. Høsten 1966 sendte Landsstyret generalsekretær Per Kjølberg, sammen med Ivar Agøy, til Ecuador for å studere forholdene og komme med forslag til hvordan det nye misjonsarbeidet burde legges opp. Organisasjonens navn på spansk ble Mision Luterana Sudamerica de Noruega (MLSN) og målet var å danne evangelisk lutherske menigheter i landet.
Rapporten fra Agøy og Kjelberg la sterke føringer for strategi og prioriteringer, og dannet grunnlaget for å starte arbeid på tre områder: undervisning ved WMPLs skole i Cuenca, arbeid rettet mot urbefolkningen i Cañardalen og et arbeid i havnebyen Guayaquil. I Guayaquil gjorde Santalmisjon avtaler med Det lutherske Verdensforbund (LVF) om å overta en eiendom med bolig og kirkelokaler, og å overta arbeidet som var rettet mot lutherske immigranter. I dette arbeidet ble det ansatt en norsk prest som kunne holde gudstjenester på flere språk for tyskere og skandinavere. Etter videre undersøkelser og drøftinger de første par årene med misjonærer i landet, kom man til at arbeidet i Cañar skulle prioriteres med flest misjonærer. Kañarisfolket, også kalt kichwa, var på 1960-tallet en av de minst evangeliserte folkegruppene i Sør-Amerika, og Cañar ble regnet som den fattigste av Ecuadors 20 provinser. Misbruk av alkohol hadde store konsekvenser for enkeltpersoner og familier, og endringer i lovene som ga urbefolkningen rettigheter ble ikke formidlet til de det gjaldt fordi det gagnet mestisene at de var fattige og uvitende.
Misjonærer og nasjonale medarbeidere har arbeidet på mange steder i landet og grunnlagt menigheter. Fra første stund har man arbeidet mot målet om å gjøre menighetene selvstendige. I Guayaquil ble menigheten i La Chala utgangspunkt for satsning flere steder. Hovedmålet var fra starten å bygge én ecuadoriansk luthersk kirke. Først ble det dannet en løst organisert nasjonal kirkeføderasjon, Federaciõn de Iglesias Evangelicas Lutheranas del Ecuador (FIEL). Dessverre gjorde diskriminering og sterke fordommer det vanskelig for kichwa-indianerne å være likestilt i en felles menighet og nasjonal sammenslutning. Et strategidokument i 1982 slo fast at ingen skulle behøve å krysse kulturelle, rasemessige, sosiale og språklige grenser for å komme inn i Guds rike. I 1992 ble statuttene til den kichwatalende kirken Iglesias Evangélica Luterana Indígena de Ecuador (IELIE) godkjent, og i 2017 hadde kirken 15 menigheter fordelt på tre provinser. I 2010 ble FIEL til en nasjonal kirkeorganisasjon, Iglesia Evangélica con Confeción Luterana de Ecuador (IECLE), som i 2017 hadde 11 menigheter fordelt på fire provinser. I tillegg er det fire uavhengige lutherske menigheter i landet.
Santalmisjonens arbeid i Ecuador startet få år etter den katolske kirke åpnet for at lekfolk kunne eie og lese bibelen selv, og i 1968 ble alle troende oppfordret til å bruke bibelen. Den katolske kirke ga sine prester anledning til å samarbeide med lutheranerne og anglikanerne om å spre bibler. Misjonærer spredte bibler og kristen litteratur ved boksalg på markeder, i tilknytning til helsearbeidet, ved opprettelse av bokhandel i Cañar og i slummen i Guayaquil og i Ambato. Bokhandelvirksomheten har vært viktig i arbeidet med å få kontakter. Et eksempel på det er Luis Pichizaca fra Cañar som gjennom en bokhandel fikk kontakt med norske misjonærer som han inviterte til møter med storfamilien i bygden Cachi. Dette førte til etableringen av den første lutherske menigheten i Cañar i 1975. Det har også vært viktig å få produsert oppbyggelig litteratur, bøker til lederopplæring og å få oversatt Bibelen til kichwaspråket. Det norske og ecuadorianske bibelselskapet har bidratt til salg av bibler og oversettelse av Bibelen til kichwa. I 2011 var denne ferdig og ble feiret med stor markering i Cañar.
Bibel- og katekismeundervisning med søndagsskole og bibelgrupper har vært viktig i oppbyggingen av en nasjonal kirke. Ledertrening har vært viktig for selvstendiggjøring av kirken og har hatt høy prioritering. Det har vært lurt med kortkurs og selvstudium slik at de som hadde lederansvar i menighetene fikk teologisk og bibelsk undervisning parallelt med at de skulle undervise menigheten. Det første innføringskurset ble holdt på leirstedet Paute i 1974, med både mestiselever fra storbyene Quito og Guayaquil, og urbefolkningselever fra landsbygda i Cañar. Etter å ha forsøkt forskjellige modeller er det nå det nasjonale instituttet, Instituto Biblico Luterano Ecuatoriano (IBLE) som driver kursvirksomhet innad i de lutherske kirkene.
IBLE ble startet i 2002, etablert som egen organisasjon i 2007, og er det eneste lutherske bibelinstituttet i landet. IBLE deler også ut stipend til teologistudenter fra de to nasjonale kirkene, til det lutherske teologiske instituttet i Arequipa, Peru. Ut fra basen i Guyaquil springer disippelskolen Nehemja, som jobber tett med de lokale kirkene i den spansktalende kirken IECLE. Urfolk-kirken IELIE driver et tilsvarende disippeltreningsprogram, Diosmanta huillacuna, med opplæring og praksis innenfor ulike tjenester. I begge kirkene tilbys også et kurs i bibelfag. Målet er å utruste nye ledere.
I et land med lav lesekyndighet og der en stor del av befolkningen daglig hørte på radio, var det viktig å ta radiobølgene i bruk. Til å begynne med ble det kjøpt lutherske og evangeliske programmer på spansk og kichwa, og betalt for sendetid på lokale stasjoner i Guayaquil og Cuenca. Misjonærene møtte ofte mennesker som gjennom å lytte til evangeliske programmer var blitt omvendt eller interessert i evangeliet. De første troende kañaris begynte umiddelbart å produsere programmer på kichwa og kjøpe sendetid på den lokale radiosenderen i Cañar. I 1980 ble senderen kjøpt av et nasjonalt aksjeselskap med midler fra Strømmestiftelsen og Santalmisjonen, for å sende opplysnings- og evangeliserende programmer på kichwa og spansk. Den ble et effektivt middel for å nå de det var vanskelig å besøke eller de som på grunn av mulig forfølgelse ikke turte å komme på møter. Misjonærer har vært inne på teknisk side og med opplæring av programskaping. Radioen har vært en viktig lokal brobygger og identitetsskaper, og fungerer fortsatt som en ekte og naturlig interkulturell arbeidsplass.
Flere misjonærer var utdannet diakoner, og de utøvet sin profesjon på flere måter. Kaare Hjalmar Lund og Sigrid Løvdokken organiserte sammen med lokale helsemyndigheter et mobilt helseteam med ecuadorianske leger som reiste ut med velutstyrte jeeper. Etter hvert besøkte de 10-12 steder på faste dager og kunne ta imot 80-100 pasienter på en dag. For å nå bedre og lenger ut med helsetilbudet, ble det kjøpt inn en mobil helseklinikk og utviklet et mor-barn-senter i Cañar med midler til investering og drift fra NORAD. I slummen i Guayaquil og Quito ble det startet mindre diakonale prosjekter som barnehage, daghjem, skolefritidsordning og mor-barn-klinikk. Det har også vært prosjekter innen undervisning, alfabetisering, landbruk og et internat for ungdom fra landsbygda for å styrke skolegang utover barneskolen.
I 1995 startet en evangelisk stiftelse opp en urbefolkningsskole for Kichwa-indianere i Tambo. Skolen fikk senere navnet Mushuk Kawsay, som er kichwa for «nytt liv». I 2003 gikk Normisjon inn med støtte til skolen, først og fremst til bygging av egne lokaler og elevstøtte gjennom et fadderskapsprogram.Skolen (også kjent som Tamboskolen) drives ut fra et kristent verdigrunnlag. De 420 elevene i alderen 3-18 år får undervisning på spansk, men skolen tilbyr i tillegg kichwa og engelsk som fag. Det er viktig for Mushuk Kawsay å ta vare på lokal kultur og språk, både gjennom undervisning og som program i skolens hverdag. Gjennom å motivere elevene til å studere videre, vil man kunne heve statusen til befolkningen, og tilføre ny kunnskap og inspirasjon til lokalsamfunnet. Prosjektet får finansiell støtte ut 2021 og prosjektstøtten avsluttes fra 2022.
På 1980-tallet fikk Ecuador en rekordstor prisstigning som førte til at man måtte legge planlagte prosjekter på is. Videre førte den vanskelige økonomiske situasjonen i 1994 til reduksjon i overføringene til feltet. Fokuset ble flyttet fra ekspansjon til reduksjon, fra fortsatt misjonærinnsats til nasjonalisering og selvstendiggjøring. Det har tatt tid å avvikle store prosjekter og å gjennomføre nasjonalisering, og det ble derfor vedtatt at prosessen måtte gå langsommere og med større vektlegging av lederopplæring. Nyborg og Belck-Olsen sa i sin rapport fra 2004 at arbeidet har lidd under misjonærenes flyktighet, med stadig skiftende personell, strategier og prioriteringer. De slo også fast at den norske misjonsinnsatsen hadde vært betydelig, men at man ikke hadde klart å finne det vekstpotensialet man finner i andre deler av Ecuador og Latin-Amerika. Hovedfruktene av misjonens arbeid finner man i dag utenfor kirkene. Det kan være flere årsaker til dette. Det kan være at tidsrammen for nedtrapping ikke tok tilstrekkelig hensyn til ansatte og medlemmer i de lutherske kirkene, og at avgjørelser ble tatt på bakgrunn av norsk kultur og væremåte, uten forståelse for de berørtes situasjon. En annen grunn til manglende økning i medlemstall er den massive utvandringen til USA. Den har tappet kirken for mange medlemmer, og mange har migrert etter å ha deltatt på lederkurs. Dette har ført til at menighetene i dag i stor grad består av besteforeldre med barnebarn. Samtidig vokser det fram en ny generasjon unge i menighetene, og det lover godt for fremtiden at kirken i 2017 hadde 10-12 personer med treårig teologisk utdanning.
Det har i perioder skjedd viktige religiøse, sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske endringer i Cañardalen. Fra å være et undertrykt folk, en urbefolkning som ble betraktet som mindreverdige og uten rettigheter, møter vi i dag et folk som er stolte av sin etniske tilhørighet. Vi har vært sentrale aktører i denne endringsprosessen.
Normisjons arbeid med selvstendiggjøring av prosjektene er på vei til å bli fullført. Internasjonal avdeling har nå samtaler på gang med de nasjonale kirker med tanke på et par prosjekter innen rammen av en vennskapsavtale. Disse vil konkretiseres i løpet av høsten 2021. Vi ønsker fortsatt å stå i en aktiv relasjon med kirkene i Ecauador og med IBLE, men i en lavere skala enn det det har vært tidligere.
Kilder: Normisjonsboken “Misjon i bevegelse”, www.normisjon.no og Internasjonal avdeling. Hvis du ønsker å lese mer om historien i Ecuador og Normisjons arbeid anbefaler vi boken og Normisjons nettsider.
