Hvor mye kan du om samarbeidslandene til Normisjon? Vet du hvilke de er? Eller hva Normisjon har jobbet med der? Vi har ønsket å gjøre et dypdykk i Normisjonshistorien i de ulike landene og hvordan arbeidet har vært. Over tid framover vil vi publisere ett og ett av våre samarbeidsland, og neste ut er Buthan!
Bhutan er et kongerike på størrelse med Nordland fylke og på alder med barokken. Landet har vært blant de mest isolerte i århundrer, men på 60-tallet begynte landet å åpne opp og modernisere seg. Vår reise inn i landet er en sterk historie om tillit til Gud, og myndigheter med et ønske om hjelp. Vi har vært med på å bekjempe spedalskhet i landet og bygd opp et helsesystem som nå er overtatt av myndighetene. Men veien til Bhutan startet lenge før grensene ble krysset.
Allerede før 1910 hadde Skrefsrud fokus på Bhutan. Misjonærer i India hadde skulle se etter muligheter til Bhutan, og flere fikk et spesielt kall for landet lenge før det skulle åpne seg en mulighet. En kjent setning fra Skrefsrud er «ikke glem Bhutan-folket».
En søndag i april 1964 ble en kvinne med lepra fra Bhutan lagt inn på sykehuset i Assam, India. Dette hadde skjedd mange ganger tidligere og lege Edel Haugstad var fortvilet. Bhutanesere rammet av lepra ville alltid fort hjem og ble aldri så lenge som behandlingen krevde. Denne gangen tok hun mot til seg og skrev et brev til kongens rådgiver. Hun forklarte situasjonen, beskrev sin lange erfaring med lepra-arbeid og tilbød seg å sette opp en klinikk i Bhutan. Edel har fortalt: “Vi hadde nok litt hjerteklapp da vi postet brevet, men la hele saken trøstig i Guds hånd. Egentlig ventet vi ikke å få svar i det hele tatt; sett fra vår side så problemet uløselig ut. Vi hadde ikke kjennskap til at noen hvite hadde fått lov til å krysse grensen. Hvorfor skulle vel vi, fra en liten misjonsstasjon i et avsidesliggende jungelområde, få anledning til å komme opp i det forlokkende fjellandet? Lite ante vi da at Guds time nå var kommet for å åpne vei for kristen misjon i Bhutan.”
En måned senere kom det et svar på brevet til Edel. Helseminister T. Tobgyel takket for interessen og spurte om de kunne skrive litt mer om sine planer så staten kunne gjøre sin del av forberedelsene. Så langt hadde ikke ekteparet Haugstad orientert ledelsen om initiativet, men en åpen dør til Bhutan hadde vært et bønneemne i årevis for Santalmisjonen og det tok ikke lang tid før de ga grønt lys. Høsten 1965 fikk Edel og Magnus Haugstad audiens hos kong Jigme Dorji Wangchuck og helseministeren. De fikk klarsignal til å bygge en poliklinikk og sykehus i Riserboo, og finansieringen ble sikret ved en egen innsamling i Vårt Land. Da Magnus Haugstad var på en reise til Calcutta for å kjøpe utstyr og sykehussenger møtte han Mor Theresa på barnehjemmet, som ble veldig begeistret over at de hadde fått innpass i Bhutan og gav dem 75 senger. Våren 1967 ble grunnsteinen på sykehuset i Riserboo lagt. En av de første kristne Bhutan, Dorji Lama (han kalles også Sangay Dorji), ledet den spede virksomheten i Riserboo det første halvåret, før Asbjørg Fiske fikk innreisetillatelse og tok over ansvaret. Asbjørg vant respekt og fikk god kontakt med myndigheter, lamaprester og landsbyfolk. Helsetilbudet ut ifra sykehuset dreide seg ikke kun om lepra; folk kom med alle slags sykdommer og lidelser. Etter hvert oppdaget Asbjørg at mange pasienter med lepra kom fra Kangpara-dalen lenger øst og skjønte at det burde bygges en helsepost der. Klinikken ble innviet i 1974.
Et annet sentralt sted for misjonen i Øst-Bhutan ble Khaling, nord for Riserboo. Brit og Olav Hode drev en blindeskole i India nær grensen til Bhutan og fikk på grunn av dens plassering god kontakt med bhutanske myndigheter. De ble utfordret til å starte en skole for blinde. De sendte utfordringen videre til Einar og Reidun Kippenes, som da var lærere ved den norske skolen i Sør-India. Våren 1972 var de på plass i Khaling og begynte å bygge skole. Einar reiste rundt i landet for å fortelle blinde barn og deres familier om tilbudet. Den svenske organisasjonen “Kvinnliga Missionsarbetare” var ansvarlige for driften, men Santalmisjonen besørget rekruttering i begynnelsen. Skolen startet med tre elever, men fikk fort et godt renommé og elevtallet vokste til godt over 20.
Ti år etter var Haugstads tjenestetid over og de hadde fått klarsignal fra Bhutans helsedirektør om at avløsere kunne komme fra Norge. Jan Melbostad og kona Inger Lis skulle ta over ansvaret for sykehuset og Anne-Grethe og Arne Kristian Lund for klinikken i Khaling. Dette gikk i orden etter noen måneder ventetid på visum for misjonærene.
Riserboo var knutepunktet og basen for Santalmisjonens arbeid i Bhutan. Sykehuset fikk en generell avdeling, en tuberkuloseavdeling og en lepraavdeling. I perioder med mange syke kunne et militærtelt øke pasientantallet til over ett hundre. En lepralandsby ble bygget i dalsiden nedenfor sykehuset.
I årene som fulgte ble flere klinikker bygd og driftet av Santalmisjonen. Spørsmålet kom så opp om ikke de kunne ta ansvar for sykehus og medisinsk arbeid i distriktet Pemagatshel. Kristin og Erik Bøhler kom til landet i 1983, og tok fatt der i 1985. Senere tjenestegjorde en rekke misjonærer der. I 1986 fikk Santalmisjonen innpass ved landets største sykehus, i hovedstaden Thimphu. Plasseringen av misjonærer i hovedstaden var et strategisk godt valg med tanke på nettverksbygging og innpass i sentrale miljøer. Egne klinikkdager med vektkontroll og vaksinasjoner av små barn og helseundervisning for mødre kom i gang på slutten av 70-tallet. Det samme gjaldt kontroll og oppfølging av gravide kvinner. Dette var et viktig arbeid for å redusere barnedødelighet som gav gode resultater.
Santalmisjonen ble invitert inn i Bhutan under forutsetning at utadrettet forkynnervirksomhet ikke var tillatt, men myndighetene ga uttrykk for at de satte pris på misjonærenes arbeid og holdninger. Interne morgenmøter på sykehus og klinikker ble innledet med bibellesning og bønn, og med frivillig oppmøte var det en grei sak. Det ble holdt møter for kvinner og barn i ansattes hjem med lek, praktiske aktiviteter og undervisning i hygiene og enkel troslære. Senere ble også gudstjenester og bibelgrupper holdt rundt i hjemmene eller i nøytrale rom. I høytidene ble det arrangert fester for alle.
Normisjon har også bidratt med arbeid og støtte til litteratur- og bibeloversettelse helt fra 1955 og fram til i dag. I 2014 var det nye testamentet på tshangla klar for trykking. Det ble feiret i India nær Bhutangrensen og innviet av Dorji Lama, misjonens gode medarbeider i mange år. Utgivelsen er banebrytende arbeid fordi tshangla nå derfor er å regne som et skriftspråk, selv om det ennå ikke er offisielt anerkjent. Oversettingen av det gamle testamentet startet i 2013. Vi fortsetter å støtte denne bibeloversettelsen i samarbeid med Wycliffe.
I siste halvdel av 80-tallet startet myndighetene en bhutanifiseringspolitikk som innebar at det ikke lenger var aktuelt å ha utenlandsk personell ved helseklinikkene. Sykehusene Riberboo og Pema Gatshel er begge i en ombyggingsprosess når de blir nasjonalisert og ansvarlig lege på Riberboo Gunnar Berland får telegram fra helseministeren med kort beskjed om at de overtar sykehusene i 90/91. Selv om dette var kjappere enn Santalmisjonen hadde tenkt, blir det likevel en god og planlagt prosess. Nye treårsavtaler ble inngått som bare tillot en misjonslege igjen i feltet og i 1998 forlot de siste utsendingene landet. Likevel inngikk Normisjon og myndighetene en avtale om oppfølging av lepraarbeidet og utfasing av vedlikeholdsarbeid ved noen sykehus. Det felles målet om å eliminere lepra som folkehelseproblem ble nådd rett før år 2000 og det offisielle avskjedsbesøket ble holdt i 2001, men med et håp i lufta om å sees igjen.
Normisjon ble forunt et ufattelig privilegium da døren inn til det lukkede landet ble åpnet. En utfordring som deles med kun tre av alle verdens misjonsorganisasjoner. Det har vært en rik tjeneste med blod, svette og tårer, og to misjonærbarngraver etterlates i bhutansk jord. I begynnelsen av 90-årene fikk misjonens utsendinger være vitne til en oppblomstring av kristne fellesskap rundt om i hele landet. Denne utviklingen ble først merkbar i 90/91. Da er det spesielt å tenke på at tusenvis av barn i Santalmisjonens barnearbeid, S-klubben, brukte året til bønn og engasjement for Bhutan. Det skulle også vise seg at Normisjons historie i Bhutan ikke var over.
Høsten 2004 fikk Einar Kippenes et brev fra en av sine første elever ved blindeskolen, med et ønske om et samarbeid for å gi synshemmede i Bhutan hjelp og muligheter til å lære seg data. Dette for at de skal få muligheter til jobb og innpass i samfunnet. Med Normisjons støtte og velsignelse reiste han og Magne Lunde østover, og fikk selv se behovet og høre at et samarbeidsprosjekt var sterkt ønskelig. Det ble likevel en lang og møysommelig prosess før klarsignal ble gitt og endelig godkjenning forelå i 2006. Fem bhutanere reiste til Norge for et halvårsstudium, med mål om at de skulle ha ansvar for å utvikle kurs og spre kunnskap om synshemmede barn og voksne i hele landet, med teknisk bistand fra norske fagfolk. Dette prosjektet pågikk i fem år. Ved avslutningen var undervisningsministeren veldig fornøyd og ønsket videre samarbeid. En ideutveksling dannet enda et prosjekt, som ble startet i 2015 med støtte fra Norad. Dette er organisasjonsutvikling av den nyoppstartede organisasjonen “Disabled Persons Association of Bhutan” (DPAB). DPAB har utarbeidet og drevet lobbyvirksomhet for å få godkjent og implementert en nasjonal policy for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I 2019 ble dette godkjent på nasjonalt nivå i Bhutan, og mange års arbeid ble dermed kronet med seier. Dette er et stort skritt framover for funksjonshemmedes synlighet og rettigheter i Bhutan. Det siste året har også 27 personer med nedsatt funksjonsevne fått jobbtrening via DPAB. De tilbys opplæring i massasje og spa-behandling eller skredderarbeid, og alle disse har nå fått jobber og kan leve selvstendige liv.
Tidligere i 2021 ble DPAB utnevnt av myndighetene som DPO of Bhutan – Disabled Peoples’ Organisation of Bhutan. Det betyr et navneskifte til DPOB – Disabled Peoples’ Organisation of Bhutan. Dette kan ha stor betydning for organisasjonen da de av myndighetene har blitt gitt et talerør for mennesker med funksjonsnedsettelser rett inn til myndighetene. Dette er et organisasjonsutviklingssprosjekt vi har støttet i snart 8 år. 2021 er siste år med Dignistøtte, men det er ønskelig å fortsette samarbeidet inn i 2022 med Normisjonsmidler.
Forekomsten av psykiske lidelser og selvmord blant unge øker. Gjennom prosjektet “Mental helse i Bhutan” vil vi bidra til mer åpenhet om psykisk helse og et bedre hjelpetilbud. Prosjektet dreier seg om å støtte ungdom som sliter, enten de opplever håpløshet i hverdagen eller medfødt psykisk annerledeshet. Vi jobber med samarbeidspartnere innenfor skole, helseutdanning og musikk. Bhutans skolerådgivere er nært på barn og unge, og kjenner deres hverdag. Gjennom vår samarbeidspartner Stiftelsen Progreso har vi vært med på å kurse disse. Dette er et prosjekt vi støtter, men som Stiftelsen Progreso leder. Vi har felles interesse for å se de unges følelsesmessige behov og dermed forebygge psykisk lidelse senere i livet.
I «Tordendragens land» har vi ønsket å bidra til menneskeverd og likeverd gjennom støtte til personer med funksjonsnedsettelser, og språkutvikling og Bibeloversettelse hos minoritetsgrupper.
