Andakt av Paul Atina Omayio
Hagars historie, som vi finner i 1. Mosebok 16, er en fortelling om en ensom og desperat kvinne i en av de mest smertefulle situasjoner. Hun var fanget midt i et komplekst familiedrama, misforstått, avvist og kastet ut. Da Sarah, hennes frue, og Abraham, hennes herre, vendte seg mot henne, flyktet Hagar ut i ørkenen, gravid og alene.
I den øde og stille ørkenen led Hagar som mest. Hun hadde ingen å vende seg til, ingen som kunne tale hennes sak. Alene i den enorme, tomme ørkenen, kan hun ha følt seg usynlig.
Men i ett øyeblikk av fortvilelse skjedde noe utrolig. Gud så henne. Og ikke bare på avstand - Han kom til henne. Han snakket med henne. Hva Hagar oppdaget i dette øyeblikket, forandret alt. Hun ga Gud navnet «El Roi», Gud som ser meg.
Ifølge Oslo Monitor 2.0 vokser hele 35,5 % av barna i Sagene opp i vedvarende fattigdom, og 1 av 3 unge voksne i Oslo føler seg ensomme. Det er ikke lett å sette seg inn i situasjonen til disse menneskene. Kanskje de spør, »Hei, ser noen meg?»
I Jesaja 52:7 står det:
«Hvor vakre på fjellene er føttene til dem som bringer godt budskap, som forkynner fred, som bringer gode nyheter, som forkynner frelse, som sier til Sion: ‘Din Gud regjerer!'»
I en verden hvor mange føler seg usynlige, oversett eller glemt, er det noe utrolig vakkert med føtter som bringer godt budskap. Jesaja maler et bilde av dem som bærer budskapet om frelse, fred og håp som å ha vakre føtter. Men i dag, la oss stoppe opp og tenke: Hvor vakre er føttene til dem som ikke bare bringer det gode budskapet, men som også ser menneskene de møter?
Vi er kalt til å bringe gode nyheter - men ikke bare som budbringere. Vi er kalt til å bringe budskapet med medfølende øyne, med hjerter som gjenkjenner og anerkjenner de vi er sendt for å nå. Vakre føtter er de som går ut i verden og ser på mennesker - ikke bare deres behov for evangeliet, men deres menneskelighet, deres smerte og deres historie.
Spørsmålet i dag er enkelt: Er vi villige til å gå? Er vi villige til å se? Ikke bare på sosiale medierog tv, men i virkeligheten. Er vi villige til å gå med vakre føtter - føtter som bringer godt budskap, men også med øyne som ser, og hjerter som bryr seg? Kan vi være Guds øyne som ser dem som føler seg usynlige rundt oss?
